Tilbage til www.vivit.dk/praediken

Påskeprædiken

Preken 2. påskedag, 13. april 2020 ved Sigmund Hjorthaug
Skrevet til Gratiakirken og Martinskirken og til www.vivit.dk

204 Som forårssolen morgenrød
200 Påskemorgen slukker sorgen
208 Hører, I som græde
542 Bliv hos mig, kære Herre Krist
193 Opstanden er den Herre Krist

Lukasevangeliet 24,13-35
Men samme dag var to af disciplene på vej til en landsby, som ligger tres stadier fra Jerusalem og hedder Emmaus; de talte med hinanden om alt det, som var sket. Og det skete, mens de gik og talte sammen og drøftede det indbyrdes, kom Jesus selv og slog følge med dem. Men deres øjne holdtes til, så de ikke genkendte ham. Han spurgte dem: "Hvad er det, I går og drøfter med hinanden?" De standsede og så bedrøvede ud, og den ene af dem, Kleofas hed han, svarede: "Er du den eneste tilrejsende i Jerusalem, der ikke ved, hvad der er sket i byen i disse dage?" "Hvad da?" spurgte han. De svarede: "Det med Jesus fra Nazaret, som var en profet, mægtig i gerning og ord over for Gud og hele folket - hvordan vore ypperstepræster og rådsherrer har udleveret ham til dødsstraf og korsfæstet ham. Og vi havde håbet, at det var ham, der skulle forløse Israel. Men til alt dette kommer, at det i dag er tredje dag, siden det skete. Og nu har nogle af kvinderne iblandt os forfærdet os; de var tidligt i morges ude ved graven, men fandt ikke hans legeme og kom tilbage og fortalte, at de i et syn havde set engle, som sagde, at han lever. Nogle af dem, der er sammen med os, gik så ud til graven og fandt det sådan, som kvinderne havde sagt, men ham selv så de ikke." Da sagde han til dem: "I uforstandige, så tungnemme til at tro på alt det, profeterne har talt. Skulle Kristus ikke lide dette og gå ind til sin herlighed?" Og han begyndte med Moses og alle profeterne og udlagde for dem, hvad der stod om ham i alle Skrifterne. De var næsten fremme ved den landsby, de var på vej til, og Jesus lod, som om han ville gå videre. Men de holdt ham tilbage og sagde: "Bliv hos os! Det er snart aften, og dagen er allerede gået på hæld." Så gik han med ind for at blive hos dem. Og mens han sad til bords sammen med dem, tog han brødet, velsignede og brød det og gav dem det. Da åbnedes deres øjne, og de genkendte ham; men så blev han usynlig for dem. De sagde til hinanden: "Brændte vore hjerter ikke i os, mens han talte til os på vejen og åbnede Skrifterne for os?" Og de brød op med det samme og vendte tilbage til Jerusalem, hvor de fandt de elleve og alle de andre forsamlet, som sagde: "Herren er virkelig opstået, og han er set af Simon." Selv fortalte de, hvad der var sket på vejen, og hvordan de havde genkendt ham, da han brød brødet.

Det som her fortelles gikk for seg på påskedags efter middag. To av Jesu disipler er på vei fra Jerusalem til en liten by som het Emmaus. Den lå cirka to og en halv til tre timers gange fra Jerusalem. Kanskje bodde disiplene i denne byen, og var nå på vej hjem. Den ene het Kleofas, den andre vet vi ikke navnet på.

Disse to hadde vært i Jerusalem siden langfredag. De hadde vært vitne til Jesu domfeldelse. De hadde sett han bli pisket og tornekronet og mishandlet. Kanskje de også hadde sett ham bli korsfestet, om end på avstand. Nå var han, som de hadde lært å elske, død og begravet, han var borte fra dem, ja borte fra dem for alltid.

De sto igjen alene uten noen frelser, og de var bedrøvede.

Søndag ettermiddag forlater de altså Jerusalem. Men hvorfor først nå?

Det de sier til Jesus lar oss forstå det: ... det er i dag tredje dag, siden det skete!

De hadde hørt Jesus si at han skulle oppstå på den tredje dag. Det hadde de festet seg ved, selv om deres tro på dette nok hadde vært meget svak. Kvinnene hadde riktignok sagt at han hadde stått opp, men deres ord hadde bare forvirret dem. Ingen av de andre disiplene hadde sett ham, skulle ikke Jesus først vise seg for dem, dersom han har stått opp igjen? Nei det var bare et sansebedrag det som disse kvinner hadde opplevd, mente de.

” Vi havde håbet, at det var ham, der skulle forløse Israel ”, sier de. Men nå var alt håp ute.

I Jerusalem orket de ikke mer å være. De orket ikke å være der hvor alt dette forferdelige hadde skjedd. I mørk og dyp sorg forlater de byen og også de andre disiplene.

Men det var ingen god ide. For nå voksene sorgen og fortvilelsen hos dem.

Sådan er det også for oss, hvis vi forlater kirken og menigheten når vi bedrøvede. Vi synes ingenting lykkes for oss. Vi plages av så mange ting. Men vi holder oss væk. Vi tenker vi får ingen hjelp der er likevel. Men der tar vi feil. For det er nettopp når du er bedrøvet, du trenger de andre troendes hjelp og veiledning.

Det kan være merkelig og tale om å holde seg væk fra kirken i disse dager hvor det nettopp er nesten umulig å samles i kirken. Men vi har mange muligheter både til å kontakte presten og andre troende pr telefon eller følge med og delta i gudstjenester via internett. Vi er heldige som har alle disse mulighetene i denne digitale verden vi lever i.

 

Så kommer Jesus til disse to bedrøvede disipler som var på vei bort fra sin flokk. Hvorfor kommer han akkurat til dem først? Før han kommer til de disipler som fortsatt var i Jerusalem? Kanskje fordi han så at de var mest bedrøvede av dem alle, de mest fortvilede!

Jesus spurte: Hvad er det, I går og drøfter med hinanden ? Han ser deres fortvivlelse.

De standsede og så bedrøvede ud . Fortvilelse og bedrøvelse sto malt i deres ansikter.

Men Jesus oppsøker nettopp de bedrøvede og fortvilede. For å trøste og hjelpe dem.

Sådan som han var hele livet, slik var han nå etter sin død og oppstandelse. Han er den samme omsorgsfulle Herre og Mester.

Han stanset ved båren til enken som hadde mistet sin eneste sønn og sa til henne: Gråt ikke.

Han sa til dem han møtte på sin vej: Hva kan jeg gjøre for deg? Dette sa han til den blinde ved Jeriko som ropte til ham: Herre forbarm deg over meg.

Jesus kommer også til oss i vår bedrøvelse. Det kan være så mange ting vi er bedrøvet over, vi plages av så mange ting. Vi kan som Emmausvandrerne komme i tvil om Jesus virkelig er den han gav seg ut for å vær. Om han virkelig er oppstått fra de døde.

Vi plages av de mange nederlag i livet, vi kommer så til kort. I lyset av Guds ord og vilje ser vi at vi står i skyld overfor Gud. Vi har ikke æret hans navn på jorden som vi skulle. Vi må sukke og klage over oss selv. Men dette er ikke ukjent for Jesus. Han kommer i hu at vi er støv. Han kommer til oss med sin tilgivelse, sin nåde. Han kom nettopp til de fattige og hjelpeløse. Han kommer for å vende vårt blikk mot ham, som har båret våre synder opp på korset og sonet for dem.

Jesus kommer til disse to bedrøvede som er på vei bort fra vennene i Jerusalem og til Emmaus.

De kjenner ham ikke. For dem er han en fremmed. Men denne fremmede henvender seg til dem og spør: Hva er det dere taler om? Han spør fordi han vil hjelpe dem. Og når de forteller ham om det ulykksalige som hadde skjedd i Jerusalem, om Jesus som var en profet, mægtig i gerning og ord over for Gud og hele folket - hvordan ypperstepræstene og rådsherrerne hadde udleveret ham til dødsstraf og korsfæstet ham, begynner den fremmede å irettsette dem og si:

I uforstandige, så tungnemme til at tro på alt det, profeterne har talt. Skulle Kristus ikke lide dette og gå ind til sin herlighed?"

Med dette ville han si: Det var helt nødvendig at Kristus/Messias måtte dø.

Og så begynner denne fremmede å undervise dem om dette ut fra Det gamle testamentet.

Og han begyndte med Moses og alle profeterne og udlagde for dem, hvad der stod om ham i alle Skrifterne. 

Det ble en grundig innføring i Skriftene i Det gamle testamentet her på veien mellom Jerusalem og Emmaus. En bibeltime som de ikke hadde hørt maken til. Fra første Mosebok, fra alle profetene, ja fra alle skriftene i Det gamle testamentet, forteller denne fremmede om det som sto om Messias.

I løpet av denne bibeltime gir den fremmede en grundig innføring i Det gamle testamente og kaster lys over ordene som de før ikke hadde forstått. Der viser han dem at Messias måtte dø, tvert imot det som de hadde trodd før. Etter jødenes mening så kunne Messias ikke dø. En død Messias var for jødene ingen Messias.

De hadde bruk for veiledning og hjelp til å forstå skriftene. Sånn som vi også hører om den etiopiske hoffmann i Apostlene gerninger. Han sitter i sin vogn og leser i Bibelen. Han leser høyt, som det var skikk den gang. Filip kommer opp på siden av ham og hører at han leser fra profeten Esajas, og han spør: Forstår du det du leser? Da svarer den etiopiske hoffmannen: Nei, hvordan kan jeg det, når ingen veileder meg? Og han ber Filip sette seg opp i vognen hos seg. Og Filip begynner å forklare dette avsnittet som han satt og leste, fra Esaias 53.

Som et får, der føres til slagtning, og et lam der er stumt mens de klipper det, således åbnede han ikke sin munn, Ut fra dette skriftsted forkynte Filip evangeliet om Jesus for ham.

 

Hva skjedde med disse to som var på vei til Emmaus når den fremmede holdt bibeltime for dem og viste ut fra Skriftene at den lovede Messias skulle lide og dø for å frelse oss fra synden, døden og djevelens makt?

Da skjedde det at deres hjerter ble brennende. De sa senere på aftenen til hinanden: "Brændte vore hjerter ikke i os, mens han talte til os på vejen og åbnede Skrifterne for os?" 

Sådan får også vi brennende hjerter, når en predikant, prest eller teolog, som kjenner evangeliet og er godt innsatt i Guds ord, fører oss inn i Skriftene så vi kan se den Herre Jesus stige frem på Bibelens blade.

Da blir det gjerne sånn at vi vil høre mer. Som disse to sa til den fremmede når de var kommet frem til Emmaus: " Bliv hos os! Det er snart aften, og dagen er allerede gået på hæld." Vi vil høre mer! Sådan er det når vi bli grepet av evangeliet, når vi blir ført inn Skriftene og ser den Herre Jesus som lider og dør for oss. Fortell os det igjen! Bliv hos oss. Vi må få høre mer om dette!

 

Det kan virke underlig at Jesus ikke viser seg for disse to disipler med det samme, når han slutter seg til dem på veien, og sier: Se her er jeg! Nå kan dere vel tro! Jeg har stått opp fra de døde. Jeg er her lys levende!

Det gjorde han jo ved flere andre anledninger, der han kom gjennom lukkede dører, viste seg for sine disipler og sa: Fred være med jer.

Heller ikke begynte han med å si: - Husker dere ikke at jeg fortalte dere mange ganger at dette kom til å skje?

Det kan synes som en omvei, når han ikke viser seg for dem med en gang og heller ikke minner dem om hva han sagt, men begynner å undervise dem i Det gamle testamentet!

Men av dette skal vi lære noe grunnleggende.

Vår tro skal være basert på Ordet. Ikke på opplevelser. Ikke på hva vi får se med våre øyne.

Den fremmede gir disse to en grundig innføring i Guds ord så deres tro kan baseres på ordet alene.

Det samme ser vi hos Pete, når han forteller om den store opplevelse på bjerget da Jesus ble forvandlet for øjnene av dem og talte med Moses og Elias.

Da Peter forteller om dette i et av sine breve (2.Pet 1) så sier han:

Vi havde med egne øjne set Jesu majestæt.  For han modtog ære og herlighed af Gud Fader, da der lød en røst til ham fra den ophøjede herlighed: »Det er min elskede søn, i ham har jeg fundet velbehag.«  Denne røst har vi selv hørt lyde fra himlen, mens vi var sammen med ham på det hellige bjerg.

 

Peter kunne ha stoppet der. Nå hadde han fortalt om denne opplevelsen på det hellige bjerg. Men det gjør han ikke, for det er viktig for Peter at vår tro henger fast ved Ordet, og ikke ved opplevelser som vi har hatt. Han sier videre:

 Så meget mere fast står profeternes tale for os, og den gør I ret i at være opmærksomme på som på en lampe, der skinner på et mørkt sted, indtil dagen bryder frem, og morgenstjernen stiger op i jeres hjerter.

 

Så meget mer fast står profetenes tale . Peter henviser til profetenes tale, dvs de hellige profeters ord i Det gamle testamentet.

Det er Ordet fra Gud i de hellige skrifter som gir oss troen og bevarer den i våre hjerter.

 

Senere på aftenen fikk disse to Emmausvandrere virkelig den store opplevelse når Jesus tok ledelsen ved aftensmåltidet .

Og mens han sad til bords sammen med dem, tog han brødet, velsignede og brød det og gav dem det

Det var de alltid vant til at Jesus gjorde – som deres mester og Herre – når de var samlet til måltid.

Og de kjenner ham igjen! Men så blir han med ett usynlig for dem igjen.

Men de brennende hjerter fikk de da han åpnet Skriftene for dem på vejen, da han viste at Messias’ død og oppstandelse var der skrevet om i Det gamle testamentet.

Og de skynder seg tilbake til Jerusalem.

de brød op med det samme og vendte tilbage til Jerusalem, hvor de fandt de elleve og alle de andre forsamlet,

De vendte tilbake til dem hadde forlatt i stor sorg - og fortalte dem hva de opplevd. Og Lukas nevner to ting som de fortalte.

  • hvad der var sket på vejen
  • hvordan de havde genkendt ham, da han brød brødet .

 

Hva hadde skjedd på veien? Det som hadde gitt dem brennende hjerter - de som før gikk der så bedrøvede – nemlig den fremmedes undervisning i Det gamles testamentet, som gjorde at Kristus steg frem for dem på Bibelens blade. Det er nevnt først. Dernest :

…hvordan de havde genkendt ham, da han brød brødet.

De fikk se den oppstandne fysisk for sine øjne.

De fandt de elleve og alle de andre forsamlet, som sagde: "Herren er virkelig opstået, og han er set af Simon ."

Så kunne de glede seg sammen med de andre i menigheten. Over Kristi oppstandelse fra de døde.

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som var er å være skal en sann Gud fra evighet og til evighet.

www.vivit.dk. post@vivit.dk