Zakarias' lovsang

Preken, Århus, 3.s i advent 2015, Sigmund Hjorthaug

Tekst: Lukas 1,67-80
Hans far, Zakarias, blev fyldt med Helligånden og profeterede:

Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøgt og forløst sit folk.
Han har oprejst os frelsens horn i sin tjener Davids hus,
sådan som han fra gammel tid har forkyndt ved sine hellige profeters mund:
at frelse os fra vore fjender og fra alle dem, som hader os,
at vise barmhjertighed mod vore fædre og huske på sin hellige pagt,
den ed, han tilsvor vor fader Abraham:
at fri os fra vore fjenders hånd og give os at tjene ham uden frygt
i fromhed og retfærdighed for hans åsyn alle vore dage.
Og du, mit barn, skal kaldes den Højestes profet,
for du skal gå foran Herren og bane hans veje
og lære hans folk at kende frelsen i deres synders forladelse,
takket være vor Guds inderlige barmhjertighed,
hvormed solopgangen fra det høje vil besøge os
for at lyse for dem, der sidder i mørke og i dødens skygge,
og lede vore fødder ind på fredens vej.

Drengen voksede op og blev stærk i ånden, og han var i ørkenen til den dag, da han skulle træde frem for Israel.

 Der er tre viktige lovsange i Lukasevangeliet: Zakarias lovsang, Marias lovsang og Simons lovsang. Fra gammelt har man brukt Zakarias lovsang til morgensangen/morgenbønnen i kirken, Marias lovsang til Aftensangen, og Simons lovsang til den avsluttende korte aftenbønn. Vi kan også nevne en fjerde lovsang i Lukasevangeliet, englenes sang på Betlehemsmarken julenat: Ære være Gud i de højeste og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag! En lovsang som synges hver søndag i kirken.

Felles for alle disse lovsange er at de handler om frelsen i Kristus. Zakarias synger at Herren har besøgt og forløst (frelst) sit folk. Maria synger: Min sjæl lovpriser Herren, og min ånd fryder sig over Gud min frelser. I Simons lovsang heter det: Herre, nu lar du din tjener fare herfra i fred,efter ditt ord, for mine øjne har set din frelse som du har beredt for alle folk. Englene på Betlehemsmarkene synger Ære være Gud i det højeste, fordi Frelseren er født!

Disse lovsange kommer i begynnelsen av Lukasevangeliet og understreker dermed det som ordet ”evangelium” betyder: Det glade budskap, som Lukas nå vil fortelle i sitt evangelium, evangeliet om Jesus Kristus og frelsen i ham. Jo mer man hører disse lovsange, jo mer man bruker dem, jo mer man blir kjent med ordene i dem, desto gladere blir man i disse lovsange, og de kommer til å betyde mer og mer for oss.

Augustin sier om Zakarias’ lovsang: “O velsignede hymne med glede og lovprisning! Gudommelig inspirert av Helligånden og daglig sunget i Guds kirke! Å, må dine ord ofte være i min munn, og deres sødme alltid i mitt hjerte! De ord du bruker er mitt livs trøst; og det du taler om er hele verdens håp!” (Augustin)

Zakarias’ lovsang er delt i to dele, den første er en lovprisning av Guds frelse i Kristus Jesus, v68 – 75. Den annen del, v 76 – 79, er en profeti om døperen Johannes. Men også i denne del hører vi om frelsen i Kristus, om soloppgangen fra det høje, som er Kristus, og om syndernes forlatelse, som vi har i ham. Sentrum for hele lovsangen er altså vår Frelser, Jesus Kristus. Det er han som har forløst sit folk, han er frelsens horn, han er opfyldelsen av det løfte, som ble gitt, og den ed som ble svoret Abraham, han er soloppgangen fra det høje, som skulle lyse for dem sidder i mørke og i dødens skygge.

Zakarias lovsang begynner sådan: Lovet være Herren, Israels Gud (v68). Man kan også oversette: Velsignet være Herren, Israels Gud. Engelsk: Blessed be the Lord. Latin: Benedictus Dominus, (Velsignet være Herren). Herren kalles Israels Gud, og våre tanker går måske til Israels land og det jødisk folk. Men denne profeti av Zakarias har et annet perspektiv: For hvem er Israel? Det er alle dem som tror på Jesus og har fått del i frelsen, alle som har fått del i Abrahams løfte, som lød: I deg skal alle jordens slekter velsignes. Abrahams løfte gjelder alle jordens slekter, ikke kun det jødiske folk. Det er verdens Frelser Zakarias profeterer og synger om.

Hver gang vi møter uttrykket Israels Gud i Bibelen skal vi tenke: Han er min Gud! For jeg hører til det åndelige Israel, jeg ble innlemmet i dette rike da jeg ble døpt. Når vi synger salme 130 hvor der står: Han udfrier Israel fra all dets skyld, da skal vi få ta til oss den trøst som ligger i dette. Han udfrier Israel, han udfrier deg, løser deg fra din synd, som han gjør i skriftemålet hvor Herren tilsier deg alle dine synders forlatelse. Så blir denne salme en trøst for oss, som tror på Jesus. For vi er Israel, Guds utvalgte folk i den nye pakt.

Lovet være Herren, Israels Gud,for han har besøgt og forløst sit folk (v68). Når der brukes uttrykket besøgt, kunne vi også oversette: Han har sett til sitt folk. Han har sett til sitt folk i den hensikt å hjelpe. Han har sett til sitt folk i nåde. Det er det som ligger i dette ord som er oversatt med at besøge. Gud kom ikke bare på en kort visitt. Nei, han har kommet for å se til oss, for å hjelpe oss, forbarme seg over oss, være hos oss! Og hvorfor kom han? For å forløse oss, frelse oss fra syndens, dødens og djevelens makt. Dette er så virkelig for Zakarias at det er som om Messias allerede hadde forløst sitt folk. Sådan sier Esajas også: Han ble såret for våre overtredelser, knust for misgjerninger. Eller når han sier: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt, flere hundre år før Jesus ble født!

Han har oprejst os frelsens horn  i sin tjener Davids hus (v69). Hvorfor bruker Zakarias dette merkelige uttrykk ”frelsens horn”? Horn er i GT symbol for styrke og makt, og vår Frelser er en sterk og mektig konge som har seiret over Satan og hans makt. Han seiret over ham på korset. Han afvæpnet magterne og myndighederne og stilte dem åbenlyst til skue da han viste sig som sejerherre over dem på korset (Kol 2,15). Kristus er det frelsens horn, den sterke frelser, som ble opreist i Davids hus, dvs han skulle fødes i Davids hus og slekt. Men med uttrykket ”frelsens horn” kan vi også tenke på de horn som var på hvert av hjørnene på brennofferalteret i templet eller tabernaklet. Hvis noen var i livsfare, kunne han løbe derhen og gripe om alterets horn. Da var han trygg og utenfor fare. Alterets horn blir da et symbol på Kristus, som vi griper om, og ingen kan røre oss! Vi er trygge og utenfor fare fordi vi er hos Kristus. Han er det frelsens horn som vi holder fast ved.

Og så minner Zakarias om at denne frelse, hadde Herren fortalt om for lenge siden - gjennem sine hellige profeter i Det gamle testamentet. Sådan som han fra gammel tid har forkyndt ved sine hellige profeters mund (v70). Hebr1,1: Mange gange og på mange måder har han talt til oss ved profeterne. Hva skulle så vår Frelser gjøre? Hva skulle han frelse oss ifra? Det første Zakarias nevner er: Han skal frelse oss fra vore fjender og fra alle dem, som hader os (v71). Når vi leser dette, så tror vi måske at Zakarias tenker på sitt eget land og deres fiender. De var jo okkupert av Romerne. Og om også Zakarias skulle være påvirket av den tankegang – som mange var på hans tid, så er det slett ikke det der er tale om, for her tales det om det åndelige Israel, og om de fiender det åndelige Israel har. Han taler om våre fiender, vi som tror på Jesus. Men har vi noen fiender? Er der noen som hader oss? Hvem er våre fiender? Det er djevelen, verden og vårt eget kjød. Djevelen er vår fiende. Han hader oss. Han vil at vi skal komme bort fra Kristus. Han vil ha oss tilbake til sitt rike. Denne verden er vår fiende. Ja, men hvordan? Det er ikke sånn at vi skal mane frem fiendebilleder, så vi tenker at hvis vår nabo er sur på oss, så må han være min fiende! Eller kolleger på jobben som kan plage oss til tider, eller medstudenter som vi har det svært ved. Nei, det er jo tvert imot sådan ofte at der er mange deilige mennesker i denne verden som vi trives godt sammen med. De er ikke våre fiender på den måde. Men deres vantro er vår fiende. De kan ikke noe med den kristne tro, så selv om vi kan ha det godt sammen med ikke- kristne i det daglige, så stikker av og til deres vantro frem og viser hvilken avstand det er til vår kristne tro. Ja, somme tider merker vi også hatet mot vår kristne tro. Vårt eget kjød er også vår fiende. Vårt kjød vil det som djevelen og verden vil. Ikke det som det nye menneske i oss vil. Derfor blir det en kamp og strid inne i oss. Kjødet begjærer mot ånden og ånden mot kjødet.

Jovisst har vi fiender. Ef 6,12 Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Vi har fiender, som hader oss, og vil oss det onde. De vil få oss bort fra Kristus. Men Kristus kom for å frelse oss fra disse fiender. Derfor kan vi med glede og med frimodighet prise ham og synge med Zakarias: Du kom, Herre Jesus, for at frelse os fra vore fjender og fra alle dem, som hader os.Vi er trygge i hans hånd. Ingen kan ta fra oss troen, selv om hatet mot troen vokser i denne verden, om djevelen har svoret å vinne over oss, om vårt eget kjød frister oss. Ingen skal kunne rive oss ut av hans sterke Frelserhånd.

Og hvorfor sendte Gud sin egen sønn inn i døden for å frelse oss? Hva beveget ham til det? Svar: Hans kjærlighet, nåde og barmhjertighet. at vise barmhjertighed mod vore fædre (v72). Gud er barmhjertig og nådig, langmodig og rig på miskunhed. Zakarias sier at denne Guds barmhjertighet viser han – ikke bare til oss – men også til dem som levde i den gamle pakt og satte sitt håp til han skulle komme, for å bli deres frelser Frelsen i Kristus gjaldt også ”fædrene”. De som håpet på Kristus og satte sin lit til den kommende Messias. Gud viste barmhjertighed mod fædrene ved å sende Kristus i tidens fylde!

Gud glemmer ikke hva han har lovet, han husker på sin hellige pagt (v72). Den pakt Zakarias her tenker på er Abrahamspakten, som Gud gjentog flere gange for Abraham, men han tenker spesielt på den gang Abraham var villig til å ofre sin sønn Isak, for her står det om, den ed han tilsvor Abraham at fri oss fra våre fienders hånd. I 1Mos 22,16-18, leser vi: Jeg sværger ved mig selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himlen, og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta dine fienders porter i eie. Det er dette Zakarias har i tankene, når han taler om den ed han tilsvor vor fader Abraham, at fri oss fra våre fjenders hånd.

Fordi vi har del i Abrahams velsignelse, frelsen i Kristus, kan vi tjene Gud uden frygt i fromhed og retfærdighed (v75). Der finnes to slags fromhet og rettferdighet. Det ene er livets fromhet og livets rettferdighet. Det annet er den tilegnede fromhet og den tilregnede rettferdighet. Fordi Kristus er vår stedfortreder, så tilregnes hans rettferdighet, fromhet og hellighet oss, så vi står rene, hellige og velbehagelige for Gud. I Kristi rettferdighets dragt kan vi tjene Gud. Men i takknemlighet for at Kristus gjelder i vårt sted, at vi er forsonet med Gud i ham, at vi er Guds kjære barn alene for hans skyld, så fører det til fromhet og rettferdighet også i våre liv.

Så ganske kort siste del av Zakarias’ lovsang: Her profeteres om døperen Johannes: Og du, mit barn, skal kaldes den Højestes (Guds)profet, for du skal gå foran Herren og bane hans veje og lære hans folk at kende frelsen i deres synders forladelse (v76-77). Døperen Johannes ryddet vei for Kristus gjennom sin forkynnelse av lov og evangelium, synd og nåde. Her får vi vite hva frelse er: Frelse er å få alle sine synder forlatt. Johannes skulle lære hans folk at kende frelsen i deres synders forladelse. Det var syndernes forladelse Johannes døpte mennesker inn i, det er også syndernes forladelse det lille barn i dag bliver døpt inn i. Hva er så årsaken til at vi får syndernes forladelse? Guds barmhjertighed. Johannes skulle lære hans folk at kende frelsen i deres synders forladelse, takket være vor Guds inderlige barmhjertighed. Vår egen fortjeneste er utelukket. Det er kun to årsaker til vår frelse: Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste. Intet annet. Noen tredje årsak finnes ikke.

Og så får vi høre om Solopgangen fra det høje. Det er Kristus som er soloppgangen, han kalles også for morgenstjernen. Han kom med liv og lys til oss som satt i mørke og død. Ved sitt hellige og Gudvelbehagelige liv og sin soning av våre synder på korset brakte han livet til oss, vi som var døde i våre synder og overtredelser. Han kom med lys inn vårt dødsmørke. ”Han er den rette gledessol”, sang vi til å begynne med i dag. Han kom med lys, liv og fred til oss som satt i mørke og dødens skygge, for å lede våre fødder inn på fredens vej

Vi har fred med Gud i en god samvittighet, fordi Jesus skaffet oss denne fred. Ef 2,14 : For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg. Her tenkes der både på den skillevegg, den mur, som var mellom jøder og hedninger, som ble revet ned ved Jesu død på korset, og på den skillevegg, det fiendskap, som var mellem Gud og mennesker. Denne skillevegg er ved korset revet ned, og nå er der fred mellem Gud mennesker. Og vi kan vandre på fredens vej. Gud har ledet våre fødder inn på fredens vej. Vi som før var under dom pga av våre synder, er nu under Guds nåde, har syndernes forladelse og fred med Gud i Kristus Jesus, vår Herre. Amen  

Lagt på www.vivit.dk 13.12.2015